Krönika – Kjell-Inge Brovoll (Jolly Jumper) 2014-12-07

Blir man rik av å designe kulturopplevelser?

Litt rart å tenke på, men i år arrangerte jeg den sjuende utgaven av Blues in Hell og den tjuetredje festivalen i rekken av festivaler på Hell like ved Stjørdal, Norge siden starten i 1992. Samtidig går jeg inn i mitt tjuende år på heltid med blues som levebrød. Jeg var med å starte Hell Blues Club i 1991, Hell Blues Festival i 1992 og i 1995 sluttet jeg i min jobb som storhusholdnings konsulent og startet artistformidling selskapet Hell Artist Booking. Min første større turne samme år var med TheGodfather Of Blues «Junior Wells» og hans 11 mann store troppen turne som ble til et mareritt jeg enda lurer fælt på hvordan jeg overlevde

Det å leve med og av blues er mer en livsstil enn en jobb og særlig rik på penger blir man definitivt ikke. Men, rik på opplevelser ja det er jeg blitt, og da tenkte jeg det kunne passe å fortelle litt om noen minneverdige stunder fra en rekke tidligere festivaler og turneer – både her i Norge og i Europa for øvrig.

Hvor skal jeg starte?

Jo, sent på kvelden lørdag 2 august 1997, ja faktisk så tror jeg at vi hadde tippet midnatt og BB King ankommer den store scenen på Stortorget i Ôstersund. Stemningen er magisk og jeg står sammen med min kjære kone som er gravid i 7 måned. Det var nesten en ut av kroppen opplevelse og fy fan for en bra konsert det ble. Tidligere på dagen var jeg så heldig å på en prat med selveste kongen av blues og hans trofaste manager Sidney A. Sidenberg. Jeg har aldri vært opptatt av å «må» ha bilder av meg selv sammen med de store stjerner, bildene i hodet mitt er mer enn nok for meg. Men akkurat denne dagen ville det seg nå slik at det ble et foto av BB, Sidney og meg. Dette er vel det eneste bildet jeg har forstørret opp, rammet inn og hengt opp på mitt kontor. På en liten messingplate nederst på rammen har jeg stjålet et sitat fra BB’s egen selvbiografi, hvor han på et bilde poserer sammen med Elvis Presley. Under bildet står det bare «Me and a friend».

Vi hopper litt nå og skal til 5 September 2008. Klokken er blitt 18:22, og vi har akkurat, litt forsinket åpnet den første utgaven av Blues in Hell. Ordfører hadde sagt sine velvalgte ord og New Orleans Piano legenden Eddie Bo hadde akkurat hadde fått sin Blues in Hell Award. Jeg skulle si noen ord fra scenen i Magic Mirror før det hele braket løs, men var så sliten etter måneder med jobbing natt og dag, at jeg knapt nok fikk frem et eneste fornuftig ord. Følelsene tok rett og slett overhånd og tårene presset på da jeg så at, «Yes» vi fikk rett og klarte det – vi hadde tatt bluesen tilbake til Hell etter noen år med andre takter. Teltet var fylt med  hundrevis av smilende måpende mennesker som var kommet for å få en blå opplevelse i særklasse. Andre stunder som sitter spikret er f eks. da jeg var sammen med Albert Collins i Danmark sommeren 1993. Han viste at han var syk og ikke hadde lenge igjen, men sa ikke noe og viste oss et fantastisk pågangsmot og humør. Den siste konserten i konsert teltet på Djurs Bluesland glemmer jeg ALDRI. Må heller ikke glemme alle kyssene fra Little Willie Littlefield, klemmene fra Eddie Kirkland, håndtrykket til Popa Chubby (du dæven han er sterk), og da den nå avdøde norske radio blues mannen Geir Hovig skulle intervjue Leon Redbone i direktesendt radio og TV. Leon svarte ikke på et eneste spørsmål – han var bare utrolig morsom og snakket om fluer, Svenske damer og at den italienske fiolinisten Nicolo Paganini var hans far. Paganini døde for øvrig i 1840!!

Lengre tilbake igjen. Tidlig på 1990 tallet må jeg nevne britiske King Pleasure & The Biscuit Boys som gjorde tidenes konsert på Søylen kafeteria og ikke minst tidligere Whitesnake gitarist Bernie Marsden & Lee Oscar(!) i duo setting på en knøttliten brun pub i Stjørdal. Vi gjorde også Gary Moore i en flyhangar med over 6000 besøkende.

Så litt ferskvare. Nå i høst hadde jeg endelig den store ære å få møte en annen helt – Leon Russell. Han er skyld i mitt eneste beinbrudd så langt i livet. Jeg knakk nemlig stortåa da jeg hørte han fremførte Bob Dylan låten ”Watching The River Flow” for første gang på radioen en gang på 1980 tallet – jeg løp for å skru opp lyden, for tøffere låt hadde jeg nesten ikke hørt før. Da jeg fortalte Leon historien lo han høyt og lovet meg på tro og ære at han skulle spille den for meg senere på kvelden – det gjorde han ikke.

Videre husker jeg en gang jeg hadde ansvaret for Paul Oscher sammen med Muddys Waters trommeslager Willie Big Eye Smith under Ole Blues i Bergen i 1997. Etter en fantastisk Muddy Waters tribute konsert ringte Paul drosje for å besøke en klubb annonsert i en luguber Norsk avis. Han løp ut av hotellet får så å komme inn igjen etter 5 min. Klubben var i Oslo og taxi sjåføren mente det ville bli en dyr tur – ca. 650 km. Så til England. For en del år tilbake turnerte Big Moe og jeg ”in the midlands” og vår venn Peter Price skulle kjøre oss fra Liverpool til Oxford hvor vi skulle spille tidlig ettermiddagskonsert på Bandbury Blues Fest @ the arts mills centre. Vi kjørte M5 og Peter holdt høy marsjfart i sin lille Simca fra 1982. Men, ved Birmingham ble det full stopp i flere timer – they call it traffic jam!!, så hva gjør man da når man ser at man ikke rekker frem til annonsert konsertstart. Jo, Mr. Price ringte opp festivalledelsen og ba dem bytte litt på rekkefølgen på artistene som skulle spille den ettermiddagen. Da vi endelig kom frem var det bare å hive seg i gang i en flott konsertsal overfylt av et entusiastisk publikum som ventet på…en lokal helt….

Slik kunne jeg holdt det gående å fortelle. Opplevelsene er utrolig mange, men de får heller komme i boka.

Som dere skjønner er tusenvis av blues opplevelser lagret i mitt hode og nettopp ordet ”opplevelse” er hovedfaktoren i all den jobb jeg har lagt ned de siste 25 årene. Vi som jobber med kultur vi designer en opplevelse for store og små publikummere med en tanke: De skal gå hjem etter konsert med et stort smil om munnen, en tilfredshet i kroppen og fortelle videre om sine opplevelser, slik at det kommer enda flere på neste arrangement. Men blir vi rik på penger av å jobbe med kultur. Mitt svar til det er nei. De personlige møtene med menneskene, alle opplevelsene, turene, konsertene og det å få et klapp på skulderen fra en fornøyd publikummer i ny og ned, det er mye bedre rikdom enn hva penger noen gang kan ordne.

Det nærmer seg jul og da er det et album jeg alltid må ta frem og tørke støv av. «In The Spirit Of Christmas» med Ray Charles. Uten den musikalske gigant opplevelsen det er å høre brother Ray gjøre «Rudolp The Red Nosed Raindeer» – ingen jul for meg.

Happy Christmas folks – see You around.

Med en blå hilsen

Kjell Inge Brovoll
«Jolly Jumper»
Kulturopplevelsesdesigner
_________________________________________________________________

www.hellartistbooking.no
www.bluesinhell.no
www.jollyjumperandbigmoe.com

Diverse31
F
oto: Erling Skjervold